Dørvakten

I dagens BA kan vi lese om “den ukjente engelen”,  som etter å ha lest om Annelinn Sandberg sin frustrasjon ved kommunens brøyting, egenhendig har måket bilen hennes frem: http://www.ba.no/nyheter/article4997916.ece

Annelinn er hundre prosent ufør og har dermed vanskeligheter med å brøyte på egenhånd for å få bilen frem. Når kommunen har brøytet veien forbi bilen hennes har det naturlig oppstått en brøytekant, men i og med at hun har begrensninger har hun tatt kontakt med kommunen å bedt om hjelp uten hell. Så i morgentimene dukket en ukjent mann “med skjegg” opp og gravde frem bilen hennes. For en fantastisk gjerning. Denne mannen burde fått en medalje og er et forbilde for moral. Tenk om flere hadde vært like godhjertet.

Det skal sies at brøytemannskapene har hatt det travelt i vinter, med tanke på utfordringene som har oppstått er min personlige mening at de har gjort en god jobb i Bergen Kommune. Det er mange som klager over dårlig brøyting, men da må man huske på at dette er mennesker som jobber 16-20 timers skift for å holde så mange veier åpne som mulig, de reiser så hjem og sover fra 3-5 timer før de igjen kaster seg ut på brøyteroden sin. Jeg har ingenting å utsette på brøytingen, fortauene har vært tilsnødd når jeg har gått tur med bikkjene mine, og jeg har måttet tråkke ute i hovedveien, men jeg kjenner en del mennesker som jobber innenfor dette området og vet hvor travelt de har det.

Gråsonen må være at selskapene er underbemannet og har derfor fått kapasitetsproblemer, og dette påvirker i stor grad daglig livet til noen. Men, vi får smøre oss med tålmodighet så vil det ordne seg etterhvert. Men for våre medmennesker som trenger litt ekstra bistand burde det vært strekt ut en hjelpende hånd fra kommunen. Det er mange rullestolbrukere som har hatt problemer i vinter som har kontaktet kommunen uten å få hjelp. Her burde kommunen hatt litt bedre kapasitet og vært mer behjelpelig.

Så, i ånd av den gode gjerningen fra “mannen med skjegg”; dersom du har en snill nabo som er ute av stand til å grave bilen frem, så gi en hjelpende hånd. Du føler deg faktisk veldig bra etter en god gjerning. Jeg har hvertfall blitt inspirert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Feilutbetalinger, dårlig saksbehandling, tidsbruk, inkompetente saksbehandlere, dårlig organisering, elendig kundebehandling og mye mer. Det har vært mye dårlig omtale om NAV den siste tiden. Men ingenting av det som er nevnt er feil. Det vil med andre ord si at NAV faktisk er det som det blir omtalt som – i utstand og ubrukelig.

Problemene ligger i kompetanse og moral, mange personer har fått forskjellige saksbehandlere for hvert besøk og veldig ofte kan ikke saksbehandler svare på spørsmålene fra klienten. Saken blir som regel sendt videre til noen andre i “systemet” og i påvente av svar får klienten beskjed om at han/hun vil bli oppringt på telefon så snart saksbehandler får tilbakemelding – noe som svært sjelden skjer. Konsekvensen er at klienten, etter noen få dager, igjen må oppsøke NAV da telefonkorrespondanse med instansen som regel er helt nytteløst.

Dette fenomenet har jeg valgt å kalle “skrivebordsforskyvning”. Skrivebordsforskyvning er noe som oppstår når aktuell saksbehandler ikke innesitter med de rette kunnskapene om tema som blir nevnt av klient. Informasjonen som klienten gir til saksbehandler blir nedskrivet på nærmeste gule post-it-lapp og klistret på pulten. Når neste klient setter seg ned hos samme saksbehandler skjer det samme igjen, men denne gangen blir forrige post-it-lapp flyttet noen centimeter til høyre på pulten – altså skrivebordsforskyvning. Dette kan gjerne fremstå som litt sarkastisk, men i bunn og grunn forklarer det hele saksbehandlingen til NAV. Saksbehandlere sitter hele dagen å teller minutter og timer til de skal hjem og glemmer å sende beskjeder videre til riktig saksbehandler i systemet.

Dersom du er sykemeldt utover 16 dager, går på rehabiliteringspenger, attføring, skal ut i svangerskapspermisjon eller er arbeidsledig – så blir du (dessverre) innrullert i “systemet” til NAV, det er nesten garantert at du vil oppleve en eller annen form for problematikk dersom oppdraget ditt ikke er helt “A4″ – heller ikke da skal du føle deg for sikker. Det er omtrent som å kaste terning når du setter deg ned hos en saksbehandler, du vet aldri hva du får.

De personene jeg personlig har vært i kontakt med vedrørende problemer på NAV forteller stort sett samme historie, man kan i hvertfall trekke ut en del paralleller; forskjellige saksbehandlere for hvert møte, feil i utbetalte beløp, ikke svar på spørsmål og generell lang behandlingstid uansett hva det gjelder, papirer de leverte inn forsvant og det måtte skaffes nye på klientens ansvar. Og når NAV gjør feil så er det alt annet enn imøtekommende ved konfrontasjon. Du får en kald skulder, blir ofte ikke trodd og når det gjelder å korrigere feilen så må du ha veldig god tålmodighet. Eksempel fra virkeligheten; en som fikk endring i sykemeldingsgraden sin valgte å møte opp personlig på NAV med nye papirer for å være sikker på at alt skulle gå sin normale gang. Telefonkontakt valgte hun å unngå da dette tidligere hadde skapt ulike problemer og feil. Hun møtte opp på kontoret og fremla ny dokumentasjon fra fastlege. Det eneste som skulle endres var graden av utbetaling fra NAV og saksbehandleren hennes sendte saken videre til “riktig” person i systemet. Da utbetalingen kom i slutten av måneden var den lik den forrige og i dette tilfellet kroner manglet det fire tusen kroner. Saksbehandleren hadde på forhånd forsikret henne om at dette skulle gå i orden da de hadde gjort feil med dette tidligere. I tillegg skyldte de henne penger for tre uker tidligere på året som hun ikke enda hadde fått utbetalt.

Jeg spør meg selv; hva er det som foregår bak teppet? Hvordan kan NAV gjøre feil gang på gang og det med flere personer? I min forrige artikkel om emnet skrev jeg om flere personer i ulike situasjoner som opplevde akkurat det samme, på VGDebatt idag er det noen som har trøbbel med dette, media forteller historier fra andre rundt om i landet som har vanskeligheter… Vil det aldri ta slutt? Er det virkelig så vanskelig? Jeg personlig har ansvar for lønnsutbetaling til flere hundre ansatte hver måned, noen blir sykemeldt i perioder, andre forsvinner ut i svangerskapspermisjon, enkelte går ned i stillingsprosent, nye skattekort, påleggstrekk, kontigenter, forsikringer endres men likevel skaper dette ikke noe problemer med utbetalingene. Og dersom det en sjelden gang blir feil (og det er virkelig sjelden) så korrigerer jeg dette med en gang den ansatte forteller meg dette, hvor vanskelig kan det være? Jeg kan kun konkludere med at de fleste som jobber innenfor de fire veggene til NAV rett og slett ikke innehar den kunnskapen de burde ha hatt og rett og slett ikke har noe der å gjøre. Inkompetente egoistiske saksbehandlere som bare tenker på å bli ferdig for dagen. Dette kan ikke fortsette. Nå må det gjøres noe med denne instansen slik at folk som har andre vanskelige ting å konsentrere seg om kan slutte å bekymre seg for at pengene ikke kommer.

Det bør gjøres full oppvask som tidligere – men denne gangen bør de virkelig få orden på ting. NAV er helt klart det verste marerittet du kan bli utsatt for når ulykken er ute, som om du ikke har viktigere ting å ta deg av må du nå ha stålkontroll på alle papirer som du gir fra deg – ta kopier for sikkerhetskyld, besøke de hver dag i en hel uke i strekk dersom du i det hele tatt skal ha et lite håp om å få utbetalt en eneste krone. Slik som dette burde det hvertfall ikke være, NAV er rett og slett en skam!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du står opp langt utpå ettermiddagen – det er lørdag, vekkerklokken er allerede passert 14:00 og du har mistet oversikten over hvor mange ganger du har trykket på snooze den siste timen. Du sluntrer sakte ut i stuen, kikker ut vinduet og tenker med en sarkastisk undertone: “kanonvær ute”. Det er november og gradestokken viser -1 du hører at det knaker i husveggene på grunn av stiv kuling fra sørvest. Du vakler ut på kjøkkenet mens du gnir deg i øynene, åpner kjøleskapet og tenker: “søren, glemte å handle før jobb i går kveld”. Finner en gammel brødskalk i skuffen ser på den et øyeblikk før du målbevist kaster den i søpla. Åpner skapet, finner frem noen tørre knekkebrød, et tynt lag med brelettsmør og knaller til med variert kjøttpålegg fra kjøleskapet med en ostesnei på toppen som kronen på verket. Snubler ut i stuen og skrur på tv. Værvarslet viser at det blir stiv kuling med storm i kastene til kvelden, noe sludd må medregnes periodevis. Jogger tungt ut på kjøkkenet igjen for å hente filtermalt kaffe til dessert, tenker: “så ufordragelig han ene som angrep meg i går var, håper jeg slipper slike personer i kveld”.

Du holder på å sovne i midten av en tidligere sendt episode av “MacGyver” og faller for fristelsen av å ringe inn pizza fra den lokale pizzariaen. Du ringer; “nr.18 med ekstra fyll, takk”, de vet allerede adressen din, kan den fra før. 40 minutter senere, ringer det på døren, pizzaen er kommet. Du åpner lokket på pappesken og tar et godt lungedrag av matlukten som siger ut; så sunt.

Når klokken nærmer seg 20.00 begynner du sakte men sikkert å ta på kveldens antrekk; en sort dressbukse, skjorte, genser og jakke påskrevet “Security”. Ferdig påkledd sier du “ha det” til samboer, evt. barn og bikkjer og manner deg opp til å gå ut i bilen. “Din beste halvdel” roper etter deg; “Elsker deg, forsiktig i kveld da” mens hun smiler varmt til deg. Bilen er tilfryst og må “tines”, du starter motoren og leter frem isskrapen. Går ut av bilen igjen og begynner det kjekke arbeidet med å skrape is fra frontruten. Vindusviskerne sitter godt fast og må ristes i for å løsne fra sitt vinterdødsgrep i frontruten. Ingen kampsportkunnskaper hjelper deg og tålmodigheten begynner allerede å få seg en knekk – kanskje påvirket av underbevistheten din som vet hvilke planer du har for kvelden.

Sakte men sikkert turer du ut på hovedveien, lyspunktet er CD’n som durer i bakgrunnen; “is there anybody out there…” Du begynner smått å synge med på de låtene av Pink Floyd som du kan godt og føler deg straks litt bedre. Men denne følelsen forsvinner gradvis når du en halv time senere parkerer utenfor nattklubben du har gitt ditt eget navn på; “Hells Nightclub”.  Chef Ramsay er byttet ut med en eldre smålubben vaktsjef som mest sannsynlig er den mest positive personen du møter denne kvelden. Sammen går du gjennom rutinene for kvelden og gjør avtale om hva som skal gjøres i diverse tilfeller før du overlates alene i døren som vanlig.

I døren begynner du å hilse på og ta i mot gjester med et smil og ønsker dem en fortreffelig aften. Rundt klokken 23.32 begynner vulkanen ulme. Du har stått halvvåken de siste timene og plutselig våkner du av rabalder inne i klubben. Du løper inn og blir ikke overrasket over de to gjestene som har barket sammen på dansegulvet. Du løper bort til dem og prøver på best mulig måte å skille dem fra hverandre, jobben har begynt. Du må høre i minst halv time på forskjellige synsvinkler av saken fra begge parter og du vet likevel at det mest sannsynlig ender med at du må eskortere begge ut og vise dem bort fra stedet. Det er ingen historier du ikke har hørt før. Du eskorterer begge ut i fri luft mens du snakker med dem, beroliger og forteller dem hvorfor de må gå. Den ene blir stående igjen i håp om å komme seg inn igjen.. Du vet at det aldri kommer til å skje, men det skjønner ikke han. Han tar seg en luftetur frem og tilbake over veien, i mellomtiden står du å smiler til nye gjester og ønsker dem velkommen.

I sidesynet ser du at han kommer vaglende over veien mot deg igjen. Han stiller seg opp og gjør sitt beste for å se helt edru ut, ikke sjans. Du forklarer han at han dessverre ikke slipper inn igjen i aften og ber han pent om å forlate stedet. I første øyeblikk ser det ut som han faktisk velger å følge et godt råd, helt til han snur seg igjen og begynner å skjelle deg ut og fortelle deg hva du er for noe. Oppførselen hans blir mer og mer truende og han prøver å presse seg forbi deg i inngangen. Denne gangen må du fysisk geleide han ned fra trappen, fremdeles med beherskelse og beroligende stemme. Du prøver å få han til å forstå hvorfor han ikke kan komme inn igjen, selv om du vet det er nytteløst. Gjesten gir seg ikke å begynner å krangle med deg, høylytt, han er nedlatende og usedvanlig frekk i stemmen. Skjellsordene kommer på løpende bånd, innimellom må du skubbe han litt til sides slik at nye gjester får et smil av deg og et “velkommen” når de entrér inngangsdøren.

Den vanskelige gjesten har nå stått der i en time. Du får følelsen som de fleste dørvakter får ganske ofte; “han her kommer ikke til å gi seg..” Du kikker på han og prøver å få øyekontakt, du forteller han rolig at nå må han forlate stedet og heller komme igjen neste gang mens du veileder han med en vennlig hånd på ryggen. På dette tidspunktet mister han beherskelsen og velger å angripe deg, han prøver å slå deg og bryte med deg, du legger han så forsiktig du kan i bakken og knebler hendene hans bak på ryggen med et kne oppå for å kontrollere han. Du gir han en siste sjanse og sier at du slipper han dersom han lover å gå bort fra stedet og tilføyer at dersom ikke må vi dessverre kontakte politiet så de kan hente deg. Noen ganger hender det at dette er nok, at vi kan slippe de og la de gå, men i dette tilfellet vet du at det er nytteløst, han er for full og har ingen fornuft igjen. Han sier ok og du hjelper han opp, i det øyeblikket du slipper han, hopper han på deg igjen, denne gangen legger du han rett ned i bakken, knebler hendene hans, tar på håndjern, kontakter politiet og får de til å hente han.. tålmodigheten forsvant.

Politiet kommer å henter han, setter han i bilen, du må avlegge full rapport med hva som har hendt i detalj, noen snille gjester hjelper deg med sin forklaring om at du har gjort alt riktig og at de har sett det hele. Politiet kjører forsiktig av sted. Du blir igjen stående å smile til nye gjester og ønske dem velkommen.

I det ting har roet seg etter basketaket kommer en servitør løpende ut; “slagsmål i baren!”. Du løper igjen inn, nå har du begynt å få varmen i deg. Tre personer slåss, du hopper i mellom og roer gemyttene, han ene virker fjern, pupillene er vidåpne – sannsynligvis noe ulovlig i blodet, du velger han siden han virker som den mest truende og legger han i gulvet med samme teknikk som før, låser armene hans fast på ryggen mens du ser på de andre to som deltok. Nok en episode og du vet det blir flere. Dette opplever du flere ganger i løpet av kvelden.

Klokken 03.00 er lokalet tømt. Du snakker litt snøvlende ilag med den andre betjeningen og kler sakte på deg mens du romstrerer etter bilnøkkelen i jakkelommen. Sier “ha det” til alle som var igjen og går ut i bilen. På veien til bilen møter du på noen gjester som har vært innom tidligere, de ønsker deg god kveld og takker for at du har passet på dem, du smiler som vanlig og sier takk og god natt, setter deg i bilen og vrir om nøkkelen. Det har ikke blitt varmere i løpet av natten, så du må igjen skrape bilen. Finner frem isskrapen og gjør jobben så fort du kan, du vil hjem, hjem til peisen og sofaen.

I det du parkerer utenfor huset, er alle lys slukket. Alle har lagt seg, du lister deg inn i stuen skrur på et svakt lys, slår på TV og demper lyden. Det er fremdeles glør i peisen og du velger å kaste på noen kubber til, finner frem litt god gammel skotsk whisky og synker sammen i sofaen med glasset i hånda. Tankene farer gjennom deg; “Jeg har begynt å bli for gammel for dette”, det har du sagt hver gang etter jobb de siste 11 årene, selv om du egentlig ikke er så gammel, men føler deg likevel ensom og bortglemt. Klokken er 05.00 og du tar siste sippen fra glasset, slår av TV, slukker lysene og går å legger deg. Heldigvis er det noen som er fornøyd med jobben du gjør, gjestene som takket deg for kvelden var alt som skulle til for å få deg til å føle at du hadde gjort en god jobb. Men du lurer fremdeles på hvorfor du gjør denne jobben, ja gjestene trenger jo deg, og du får jo betalt.. til du hører ordene fra tidligere på kvelden da du reiste hjemmefra; “Elsker deg, forsiktig i kveld da” og ser for deg smilet hennes i det du kjørte derfra… du begynner å smile og sovner sakte men sikkert ved siden av henne… det er verdt det..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker å trene med hundene mine, om det er lydighet, blodspor, kløv, agility eller andre ting, så føler jeg at både jeg og bikkjene får mye ut av det. Noen mennesker engasjerer seg mye mer enn andre, og utstillingsmiljøet – slik jeg kjenner til det – er en av de beste og verste arenaene som finnes. Aldri før har jeg opplevd så mange ondskapsfulle mennesker uttale sin vrede over andre hunder og hundeeiere. Noen raser er verre enn andre når det gjelder miljøet og dobbelhandling får helt nye dimensjoner. Mens andre har det kjempeskøy og skaper godt miljø rundt sine raser.

Kort om utstilling: I Norge finnes det mange hunde- og raseklubber, ofte arrangerer disse utstillinger hvor det er flere raser som kan melde seg på. NKK (Norsk Kennel Klubb) arrangerer litt større utstillinger hvor alle raser kan delta og konkurrere om “stor-CERT” og “cacib”. Hunden skal stilles for en dommer, hvor hovedsaklig bevegelse, likhet med rasestandard, gemytt og uttrykk er i fokus.

Oppsett: På utstillinger er rasene delt opp i flere grupper og det minner litt om en cup hvor den beste i hver rase går videre til gruppefinale. I gruppefinalen går beste hund videre til BIS: Best in Show. Skal prøve å forklare bedre i et eksempel: dersom du har en rasehund (noe som er kravet for å stille på utstilling); for eksempel en hann, da er første inndeling etter alder; først ut er valpeklassen (ikke på NKK’s utstillinger), så juniorklasse, unghund, åpen klasse og champion. Den beste hannhunden fra hver klasse konkurrerer om tittelen “beste hann”. Beste hann går så videre mot beste tispe (som har konkurrert på samme måte) og vinneren her blir BIR (Best i Rase). “Taperen” blir BIS (Best i motsatt kjønn). Alle BIR-hunder går videre til gruppefinalen. Her møter de alle andre hunder som har fått BIR som tilhører samme gruppe. Vinneren her går videre til BIS-finale hvor den beste fra alle grupper konkurrerer om plassering i BIS: Best in Show. Det sier seg selv at det er stort å plassere seg i en gruppe- eller bisfinale på en større utstilling.

Gruppeinndeling: (På NKK’s hjemmeside kan dere lese mer om de ulike rasers inndeling i gruppene)
Gruppe 1, Bruks-, hyrde og gjeterhunder
Gruppe 2, Pinscher-, schnauzer-, molosser- og sennenhunder
Gruppe 3, Terriere
Gruppe 5, Spisshunder
Gruppe 6/4, Dachs-, drivende- og sporhunder
Gruppe 7, Stående fuglehunder
Gruppe 8, Apporterende hunder
Gruppe 9, Selskapshunder
Gruppe 10, Mynder

CERT og Cacib: I tillegg til dette kan du etter hvert samle opp CERT på utstillinger. Dersom du har fått tre CERT på hunden din hvorav ett må være tatt etter fyllte to år og ett må være stor-CERT: altså tatt på en av NKK sine utstillinger, får hunden din tittelen Champion. Dette er en god prestasjon og positivt med tanke på blant annet avl på hunden. Det er dommeren som avgjør om hunden er champion-kvalitet og evt. utdeler CERT til den. Du kan også begynne å samle cacib som er et slags internasjonalt CERT. Jeg tror det er slik at du må ha tre cacib i Norge og ett i to andre land for å smykke hunden din med tittelen Internasjonal champion; korrigér meg gjerne om jeg er på villspor.

Andre utmerkelser: I utgangspunktet går bedømmingen for seg i flere omganger. Først avgjør dommeren hvilke av de som er i ringen (en klasse av gangen) som er av første kvalitet, disse får utdelt et rødt bånd. De som ikke får rødt er ferdig for dagen. Deretter avgjør dommeren rekkefølgen på de som er igjen i ringen; hvor førsteplass blir tildelt et nytt rødt bånd, andre plass blått bånd osv. I tillegg kan førsteplassen motta et CK (CERT-kvalitet), det betyr at hunden skal inn igjen mot de andre som får CK blant samme kjønn og kjempe om CERT-et. Det blir bare utdelt ett CERT per kjønn, eller kanskje ingen dersom dommeren mener at ingen hunder er bra nok. Dommeren kan også utdele et HP (Heders Pris), dette blir ofte gitt til unge hunder som han mener er lovende for fremtiden men ikke helt ferdig utviklet og bra nok til å motta et CK og senere kjempe om CERT-et. Det har seg også slik at CK og CERT bare blir gitt til hunder som stiller i unghund-klasse og eldre.

Inntrykk: Min aller første erfaring med utstilling for noen år siden var veldig positiv. Jeg hadde da bare en valp som syntes at det å vise tenner til en fremmed ikke var det aller kjekkeste i verden Jeg ble kjent med en del mennesker som hadde samme rase og de var kjempekjekke og miljøet rundt min rase var veldig bra. Men etter som tiden har gått, har jeg opplevd mye rart. Venner av meg med andre raser enn meg selv har fortalt noe, og noe har jeg sett selv.

Jeg har opplevd at helt nye mennesker i utstillingsmiljøet har blitt hånet for måten de har handlet hunden sin på og mobbet for hvordan hunden ser ut. Det er aller første gangen de har deltatt på en utstilling, og det de tar med seg hjem er negativitet fra andre. Dersom en nybegynner handler hunden sin “dårlig” så er det vel bedre å hjelpe denne personen ved å komme med gode råd i stedet for å gjøre narr? Jeg syns slikt er forkastelig og at voksne mennesker kan oppføre seg sånn hører ikke hjemme noe sted. Jeg har stått å sett på hunder som har vært i ringen mens andre utenfor har hvisket, eller noen ganger snakket høylytt negativt om det som skjer i ringen. Kommentarer som: “Se på brystkassen på den hannhunden, den ser ut som en tispe” kan sies så høyt at til og med han som har hunden kan høre det i ringen. Og kanskje dette er meningen til den som sier det, prøve å ødelegge utstillingen for en konkurrent. Jeg syns det er veldig mye dårlig sportsånd i hundeutstillingsmiljøet, og det burde blitt gjort noe for å fikse på det. Det vil jo alltid være snakk blant konkurrenter som har drevet en stund, men det går an å holde det for seg selv.

I utlandet har det til og med gått så langt at konkurrenter har forgiftet andre sine hunder. Det sier litt om hvor syke enkelte mennesker kan være.

Dobbelhandling: Det er bare en person som skal stille hunden foran dommeren. Han/hun skal på egenhånd klare å få hunden til å stå fint og vise seg godt frem for dommeren. I noen raser er det utpreget dobbelhandling (skal ikke nevne hvilke da dette mest sannsynlig ville skapt veldig stor debatt) – dette er ikke lov. Dobbelhandling vil si at en person nummer to står på utsiden av ringen og får oppmerksomheten til hunden, dette får ofte hunden til å stille seg mye bedre opp fordi det skjer noe spennende på utsiden med en person den er glad i. Noen står å kaster på ball, nøkkelknipper, lager lyder eller kaller på hunden – selvfølgelig når dommeren og ringsekretæren ikke ser det.

Noen råd og tips til nybegynnere: Nå har jeg sagt mye negativt om utstilling, men vil også trekke frem litt positivt. Dersom du har lyst å prøve utstilling med hunden din, kan jeg anbefale det på det sterkeste. For det første er det en fantastisk sosialisering av hunden og den får virkelig slitt seg ut mentalt etter en dag blant flere hundre kanskje tusen hunder. Det er veldig morsomt når det går bra og du mottar et CERT eller BIR-sløyfen, og dersom du har riktig rase vil også miljøet rundt deg være koselig.

Dersom du er usikker på hvordan du skal gå frem så kan du evt. reise på utstilling og kikke på andre før du selv stiller, ta kontakt med en lokal hundeklubb og høre om de har utstillingstrening eller kontakte noen venner som har gjort det før. De fleste hundeklubber pleier å arrangere litt kurs og lignende for folk som ønsker å stille ut hunden sin. I tillegg finnes det masse informasjon om dette på nettet.

Dersom hunden nekter å vise tenner: Dersom du har en hund som ikke ønsker å vise tennene sine til dommeren har jeg ett tips å komme med. Jeg slet selv med dette på den ene hunden min, men fikk til slutt orden på det. Begynn selv med å ofte se på tennene til hunden din når du er hjemme, den får ikke lov til å trekke seg unna, og dersom den står fint mens du gjør det, gir du den en godbit. Etterhvert kan du utvide med at venner som kommer på besøk kikker på tennene til hunden og belønner. Jeg gjorde dette en periode med min egen, så idag står han helt i ro når dommeren kommer for å kikke.

Dersom du er usikker på handlingen: Et annet godt tips er å få noen til å filme deg når du handler hunden din hjemme. Da kan du prøve forskjellige tempo og se i hvilket hunden viser seg best frem. Forsøk deg frem med utstillingsbåndet slakt og stramt å se om hunden gjør det anderledes. Jeg har per i dag to hunder som er på utstilling. Den ene holder jeg utstillingsbåndet stramt på for han blir veldig ivrig, og den andre har jeg slakk på, for han liker å løpe fritt. En liker godbiter og den andre blir for glad, så det er mye å tenke på.

Kontakttrening: Kanskje det viktigste av alt er basic kontakttrening med hunden. På denne måten får du hunden til å følge med deg når du går eller løper med den i ringen. Gjør all utstillingstrening hjemme til noe veldig positivt og prøv å unngå å bruke “Nei” når du trener til dette. Du vil at hunden din skal synes at dette er kjempeskøy, og får du det til vil du merke resultatene på utstillinger.

Ellers vil jeg ønske alle hundeutstillere lykke til i 2010, og dere må gjerne skryte i kommentarfeltet dersom dere kom hjem med Norsk Vinner fra Lillestrøm i år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Synspunkter som om at kvinner ikke kan kjøre bil eller at kvinner er bedre enn menn i følge uttalelse fra UP-sjef og mye mer skaper stor debatt på vg sin debatt side: http://vgd.no/samfunn/aktuelt/tema/1534935/tittel/kvinner-la-bilen-staa

Statistikken viser at det er større prosentandel menn som er utsatt for trafikkulykker enn kvinner, men dersom man tar med trafikkuhell som småbulker og riper kan vel grafene snus påstår noen. Det er vel få ting som er mer irriterende enn småbulker i dørene fra parkeringsplasser – noe som de fleste mener at det er kvinner som står bak fordi de ikke følger med når de åpner dørene. En god venn sa at menn forårsaker flest ulykker i fart – mens kvinner forårsaker flest uhell når de står stille. Alt i alt er det bedre med en liten bulk i døra enn å miste livet i en større ulykke.

Det er nok en sannhet i at den “gjennomsnitlige” kvinnen er mer forsiktig i trafikken enn menn. Menn har en tendens til å ville utnytte de ressursene de har tilgjengelig; eksempelvis kjøre i fartsgrensen som et minimumskrav og helst litt fortere. Kvinner derimot later til å ha bedre tid og ligger nøyaktig i fartsgrensen men også noen ganger under eller over. Eldre mennesker har en tendens til å ha nedsatt reaksjonsevne pga. alderdom og kjører veldig ofte under fartsgrensen de fleste steder. Så når mannen kommer kjørende med minimumskravene sine, blir irritasjonsnivået i trafikkbildet veldig fort forhøyet.

Det er vanskelig å få likestilling i trafikkbildet. Det er en myte at kvinner ikke kan kjøre bil, såpass langt har vi kommet i utviklingen at vi kan innse det. Eldre mennesker, og da snakker vi gjerne godt over pensjonsalder, har som regel nedsatte evner trafikkmessig på grunn av naturlige ting ved høy alder, som for eksempel nedsatt hørsel, syn, reaksjonsevne m.m. men dette gjelder ikke alle. Det blir som i mitt tidligere innlegg hvor jeg skrev at kanskje 1 av 100 førte til at den gruppen fikk et dårlig rykte. Men det skal likevel ikke legges skjul på at det finnes årsaker til at denne synsvinkelen blir litt anderledes i trafikkbildet.

For å kjøre bil må man kunne bruke øynene og ikke minst sunn fornuft, nå som det er blitt kaldt og glatt i store deler av landet er det flere variabler som spiller inn:

- bilmerke; noen biler er bedre enn andre på vinterføre, mellom en firhjulstrukket personbil med avanserte elektroniske hjelpemidler mot en bakhjulsdreven varebil uten ballast blir det enkelt å kåre en vinner.
- vinterdekk; selv om mange ikke tror det, spiller dekkene dine en enormt stor rolle på vinterføre; bremselengde og veigrep er to ekstremt viktig faktorer, man ville sett enorme resultatforskjeller ved å sette to like biler med vinterdekk fra hver ende i skalaen mot hverandre. Tips: ikke kjøp det billigste du kommer over bare fordi du vil spare penger, det er også viktig å spare liv. Jeg har selv merket forskjellen på mine to biler; den ene er over 13 år gammel, forhjulstrekk og Nokian H. piggfrie vinterdekk, den andre er kun 5 år og har snow motion og andre el.hjelpemidler men sørkoreanske vinterdekk med pigger. Alt i alt skulle den “nye” bilen være mye bedre enn den gamle, men den “nye” måtte jeg sette fra meg når snøen var på sitt verste. Så neste år blir det nye dekk på denne.
- sjåfør; ikke minst er det viktig å bruke sunn fornuft i trafikken under slike forhold. En god sjåfør ville kanskje gjort det bedre i en gammel bil med dårlige dekk enn en dårlig sjåfør med det beste utstyret.

Selv om bilen foran deg ligger i fartsgrensen betyr det ikke at du har akkurat samme forutsetninger som han, han kan ha bedre dekk enn deg og ikke minst bedre bil og mye mer erfaring. Det samme gjelder andre veien, dersom du kommer bak en bil som ligger 10-20 km/t under fartsgrensen så ikke forhåndsdøm sjåføren for å være elendig, det kan være han kjører det bilen er god for på dette føret.

Det er mange ting som skaper irritasjon, men det er mye vi kan gjøre for å lette på trykket. Dersom du er en av dem som har dårlig utstyr på veien og du blir raskt tatt igjen av andre bilister, vennligst finn et passende sted å legge deg ut og blink så vedkommende forbi deg. På denne måten kan du være med på å gjøre dagen litt bedre for alle. Dersom du derimot er en person som har det fryktelig travelt, ikke begynn å presse bilen foran deg fordi den sinker deg, men prøv heller å gi tegn at du vil forbi.

Det som ofte er problemet i trafikken idag er egoisme – man tenker ikke på sine medtrafikkanter. Det er viktig å ta hensyn i trafikken, bildet er ikke alltid slik det ser ut og man må smøre seg med tålmodig spesielt om vinteren. Det er ingen vits i å satse liv og lemmer på å være fremme ti minutter raskere.

Til slutt vil jeg også komme med noen personlige synspunkter; jeg mener at det burde være en slags test som ble utført årlig av biltilsynet i forbindelse med høy alder. Etter fyllte eksempelvis 67 år; rundt pensjonsalder, burde disse bilistene årlig blitt sjekket for om de var trygge å sende ut i trafikken. Grunnen til at jeg har dette synet, er fordi jeg daglig opplever eldre mennesker som ikke plasserer seg riktig i trafikkryss og rundkjøringer og som rett og slett ikke overholder vikeplikten fordi de ikke ser deg. Dette skaper mange farlige situasjoner, og burde vært bedre undersøkt av bilsakkyndige i tillegg ligger de ofte godt under fartsgrensen og det fører ofte til stygge forbikjøringer av personer som er lei av å ligge bak når de har det travelt.

Også yngre sjåfører, som tror de er udødelige (som jeg selv trodde jeg var når jeg var yngre) burde tenke seg litt om og kjøre noen år på vinterføre før de begynner å ta halsbrekkende sjanser som forbikjøring i siste liten på isglatte veier – kanskje de da ikke vil gjøre dette. Husk: bremselengden firedobler seg ved dobling av farten og på vinterføret sier det seg selv at dette blir mye mer.

Når det gjelder min egen aldersgruppe, middelaldrende mennesker som tror de er best i trafikken; 30-50 år gamle med “tonnevis” av erfaring, så gjelder det samme for oss. Vi må ta det med ro i trafikken, blir man forsinket så blir man forsinket, og fem minutter fra eller til spiller ingen rolle. Vi kan forbanne yngre og eldre sjåfører for at de ikke kan kjøre bil men det hjelper lite.

Det er vanskelig å si at ett kjønn er bedre enn det andre bak rattet, eller at yngre er bedre enn eldre, alle parter har sine feil og mangler. I bunn å grunn kan man avslutte med et budskap til alle trafikkanter; sørg for at du selv er i trafikkbildet på samme måte som du ønsker at andre skal være, bruk fornuft og forhast deg ikke, du ønsker som alle andre å komme hjem i god behold på slutten av dagen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vinteren er endelig kommet til Norge, snøen har falt og det er minusgrader de fleste steder. For de firbeinte er dette fryd og gammen, de fleste hunder elsker å leke i snø og eieren får også en god unnskyldning for å leke seg i snøen. Dessverre er det en liten hake ved idyllen og det er måten fremkomstproblemene til biler og fotgjengere blir håndtert av enkelte kommuner – nemlig salting av veier og mangel av brøyting fortau.

Hendelse: Det som har blitt en liten gjenganger etter det store snøfallet forrige uke er at bilveier først har blitt brøytet og deretter saltet kraftig. Fortauene har blitt “glemt” noen steder og folk må gå i hovedveien i stedet.

Konsekvens: Det er bevist at dersom man har småskader på bilen sin i form av skade i lakk eller påbegynt rust vil veisaltet forverre dette betraktelig. Hunder er veldig ømfintlig for veisalt og det fører til at potene sprekker. Dersom hunden din plutselig begynner å halte på en fot når den er på tur disse dager, så er det stor sannsynlighet for at den har fått veisalt mellom potene. Snø og is kan også skape irritasjon men ikke på samme måte. Du vil se det når du kommer hjem om den har rød og irritert hud mellom potene og kanskje mindre sprekker i selve putene. Dette skjer ofte på grunn av veisalt.

Løsning for bileiere: Det beste hadde vært om kommunene, i stedet for salt, ville bruke strø som sand og lignende på de mest utsatte stedene – og brøytet alle fortau (uten å salte dem). Sand er ikke like skadelig for miljøet heller. Selv kunne vi brukt litt ekstra penger på gode miljøvennlige vinterdekk som var bra på glatt føre. Dette fungerer utmerket mange andre steder. Ellers er det viktig for bileiere å vaske bilen litt hyppigere og passe på at man polerer godt slik at lakken er godt beskyttet. Dessverre er det ikke så mye man kan gjøre med understell og drivverk – men et godt vedlikehold som å pusse ned synlig rust og lakkere dette og holde rent vil hjelpe på.

Løsning for hundeeiere: Veisaltet irriterer huden til hundene, dersom du har mulighet for å gå turer på steder det ikke er saltet – gjør dette. Dersom ikke anbefaler jeg å skaffe pote-sokker eller lignende for å beskytte hunden. I tillegg kan du smøre potesalve på hunden før du går ut og det viktigste av alt; skyll bena til hunden når dere kommer inn igjen. Da vil du begrense skaden veisaltet kan gjøre.

Forøvrig vil jeg ønske alle hundeeiere,  firbente og andre lesere en riktig god jul. I romjulen kommer jeg til å jobbe litt videre med en artikkel jeg har utarbeidet over lengre tid, og håper den vil skape debatt for dem som er interessert i hunder – nemlig utstillingsmijøet. Ellers vil jeg skrive litt om marerittet for enkelte hundeeiere: Nyttårsaften – med tips om hva dere kan gjøre dersom hunden er redd for rakettoppskytninger og smell. Ha en riktig god jul alle sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dersom du ser en hund på eiendommen din når du livnærer deg som bonde, er det bare å plaffe løs. Uansett om den bare står der uten å gjøre noe.

Det er tydelig at hundeloven tolkes ulikt i samfunnet. Det har i høst vært flere episoder hvor hunder har blitt “avlivet” for såkalt truende oppførsel ovenfor mennesker eller andre husdyr. Også på jakt og trening har hunder blitt skutt uten grunn. Jeg tror personlig at “Texas-Rangers-bønder” har mye å tenke over når det kommer til dette. Det er ikke bare til å legge seg ned å plaffe løs dersom du ser en hund i skråningen som kikker ned på sauene dine. Hunden skal gå fysisk til angrep på dyrene dine før du har hjemmel til å avlive den. Dessverre er det mange som tolker hundeloven på en slik måte at det er bare å fyre av noen skudd når man ønsker.  I tilfelle kan vi innføre ville-vesten-regler i andre situasjoner og da skulle jeg gjerne hatt med meg rifle når jeg kjører i 80-sonen på landeveien og havner bak en traktor, jeg føler meg truet av tiden jeg har på meg på å komme meg fra A til B,  en traktor som ligger i 30 km/t sinker meg, da burde jeg ha hjemmel til å skyte ene dekket slik at traktoren kommer seg ut av veien, eller?

Selvfølgelig blir dette usaklig, men jeg tror mange “dyre-hatere”, om man kan kalle dem det, benytter sjansen til å felle en firbent ved anledning. Når en hund som deltar i NM helt uten videre blir skutt av en bonde uten spesiell grunn så er ikke lengre tvil om at noe må gjøres. Det kan ikke være slik at hunder kan avlives som fritt vilt uten at det foreligger hjemmel for avlivingen i henhold til norsk lovgivning, og det burde helt klart vært oppfølging av saken fra politiets side hvor straffeforfølging blir vurdert dersom avlivingen er urettmessig utført.

I dagens VG står det litt om denne saken; http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=599351

Hundeeiere har også et ansvar når det kommer til denne saken; selv om hunden din har bevist at den ikke utgjør noe trussel for sauer eller andre husdyr, skal man tenke på at dette er informasjon som bare du selv besitter. En bonde kan fort feilvurdere situasjonen om han ser en løs hund i nærheten av dyreflokken og velge å gjøre det han kan før noen av dyrene hans blir skadet. Enkelte hunderaser liker å leke jakt når de treffer andre dyr og dette kan fort blir feilvurdert av andre siden noen hunderaser også har sterke instinkter ovenfor sauer og buskap generelt. Uansett mener jeg at det burde vurderes bedre fra jordbrukerne sin side også. Man kan se an en situasjon før man foretar et valg, dessverre tror jeg dette ikke spiller noen rolle for enkelte da de i utgangspunktet kun bryr seg om sitt eget og aldri levner tvil tilgode til en firbent. Det vi som hundeeiere kan gjøre er å sørge for å kjenne til områdene vi slipper hundene våre løs i, evt. avklare med grunneiere i forkant av en trening, jakt eller konkurranse og komme til en enighet slik at hverken hunder eller andre husdyr må lide.

Det er viktig at hundeloven redigeres på en slik måte at det ikke er tvil om hva som er rett og galt. For mange mennesker betyr hunden alt og det er som å miste et familiemedlem dersom den dør. Dersom dødsfallet i tillegg er et resultat av feilvurdering er dette særdeles vanskelig mentalt for enkelte hundeeiere og slik som loven blir håndhevet idag er det ikke mye som gir trøst til noen som har mistet sin beste venn uten grunn. Jeg håper virkelig at NKK og evt. andre forbund/organisasjoner kan få skapt så mye furore rundt denne saken at det til slutt blir forandret lovverk – et lovverk som er lettfattelig og overkommelig for både hundeeiere og andre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Staten har tapt ca. 3,8 milliarder kroner i avgifter på bil etter at co2-utslippet har blitt redusert i den norske bilparken – noe som i seg selv er veldig positivt med tanke på miljøet. Dessverre betyr dette at de må finne andre måter å tjene inn penger på og har blant annet tenkt på å innføre en slags “luksusskatt” på biler som er større enn en vanlig stasjonsvogn eks. VW Passat. Også vanlige personbiler kan bli litt dyrere.

Et annet alternativ som er aktuelt er å ha kontroll på biler med GPS-sendere og skattelegge bruken av bilen gjennom året. Det vil si at de som kjører mer enn 12000 km i løpet av ett år kan vente seg kraftig økning i skatt mest sannsynlig. Dere kan lese mer om dette i denne artikkelen: http://www.bt.no/forbruker/bilogmotor/Varsler-hoeyere-bilavgifter-984269.html

Man kan begynne å spørre seg selv om hva intensjonen med dette er. CO2-utslippet fra den norske personbilparken utgjør ca. 9 prosent av det samlede utslippet i Norge. I det norske klimaforliket er målet å senke CO2-utslippet her i landet med 25 prosent innen 2020. Det høres med andre ord ut som om avgiftspengene burde vært hentet fra et annet sted enn bilparken.

Regjeringen ønsker at vi skal velge miljøvennlige biler for å få ned utslippene, men likevel pålegger de oss flere og flere avgifter for å få inn de pengene de “trenger”. I tillegg får man veldig liten vrakpant på eldre biler – eldre biler som fungerer helt fint, som folk rett og slett vil tape penger på å kvitte seg med.

Dersom regjeringen vil ha resultater må de øke satsen på vrakpant på eldre biler, sette ned “nybilsavgiften” på miljøvennlige biler og slutte å tenke på tåpelige tanker som å ilegge luksusskatt på større biler og andre avgifter på bilbruken. Dersom de hadde sett seg villige til å bruke litt av oljefondet til å bedre klima og miljø hadde nedgang på 25% før 2020 vært oppfylt noen år før fristen – i hvertfall de 9 prosentene som den norske personbilparken utgjør av samlet utslipp. I mine øyne burde fokuset gått mer på de resterende 91% med tanke på nye avgifter og skatter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ungdommen har skylden for alt det negative som skjer i samfunnet idag, det er kun de som lager bråk og har lav terskel for konfrontasjoner eller kritikk.

Dersom du er en av de som følger med i media og leser nyheter på internett samt kommentarene som ofte følger artikler på nett har du ofte inntrykk av at folk er helt uvitende? Las en artikkel i kveld om noen som uheldigvis hadde blitt utsatt for blind vold på os. Tilsynelatende hadde en “ung mann” slått en annen mann med flaske på en bussholdplass. Dette er selvfølgelig en veldig tragisk hendelse men det som er enda mer tragisk er kommentarene under artikkelen, her er det spesielt en som viser sin vrede ovenfor ungdommer ved å skrive følgende, og jeg siterer: “Ungdommen idag tåler ingenting før det rabler for de. Stygge tendenser.”

Jeg personlig er ikke tenåring lengre, men jeg er veldig engasjert og liker ungdommen godt. Av de ungdommene som møter meg når jeg står som dørvakt kan jeg med trygghet si at 95% av dem er kjempehyggelige, høflige og humørfylte. Det som er litt tristere statistikk må være at de “verste” tilfellene mine fra dørvaktyrket er som regel å finne i aldersgruppen 30-50 år.

Så jeg vil snu overskriften riktig vei; det er eldre mennesker som har all skyld, det er de som lager normer for hvordan man skal oppføre seg i samfunnet men ikke klarer å følge sin egen moral eller det som er gjeldende etikk. Det er også de eldre som er fordommsfulle mot yngre generasjoner og ikke levner et snev av tvil til gode når noe negativt skjer i nærmiljøet. For ikke snakke om aldersgruppen over pensjonsalder; de tror de kan gå først i køen siden de er eldst og dermed hindre yngre arbeidende mennesker som har det travelt – trekk kølapp som alle andre, dere har jo tross alt god tid.

Det var egentlig å sette ting litt på spissen, men det er viktig å understreke at miljøet rundt oss former oss som mennesker. Noen steder er det ingen vold eller kriminalitet og andre steder en overflod. Vi er alle ansvarlig for vårt nærmiljø og ved å fylles opp med fordommer hjelper lite. Det er fordommer som er årsaken til de aller største verdensproblemene også. Krig starter ofte på grunn av uenighet vedrørende relegion og kultur – altså fordommer mot noe ukjent, fremmed som skremmer oss. Dersom du er av eldre generasjon og ser på ungdommen som søppel så må du ikke regne med at de tenker noe annet om deg. Du skaper selv situasjonen ved å være uhøflig og respektløs ovenfor ungdommer og egentlig når du tenker deg om så er du helt lik det du selv beskriver som søppel..

Man kan nesten dele opp samfunnet i følgende grupper – irritasjonsmomenter:

Ungdommer: er høylytte, respektløse, voldelige og duger ikke til noe
Middelaldrende: nøytrale, bedrevitere, bedre enn alle andre, arrogant
Eldre mennesker: bruker lang tid, er hissige, sniker i køen på butikken, har ingenting på motorveien å gjøre

Mye av disse inntrykkene er skapt av en minoritet av selve gruppen. Kanskje 1 av 100 ungdommer lager trøbbel er hysterisk, voldelig, respektløs og ubrukelig. Kanskje 1 av 100 middelaldrende er ufordragelig, kjepphøy og arrogant. Kanskje 1 av 100 eldre er hissig, sniker i køen og ikke burde kjøre bil.

Folk skaper selv inntrykk av andre og fordommer oppstår ofte kanskje bare pga. klesstilen til en person eller hvilken bil han/hun kjører, sivilstatus m.m. Det er lett å la førsteinntrykket av en person i en gruppe forme inntrykket av helheten når noe negativt skjer med en selv. Slik oppstår blant annet rasisme.

Dersom man ser ned på andre uten å merke sine egne feil blir man oppfattet likt tilbake. Man kan ikke forvente seg å bli behandlet som kongelig når man behandler andre som mindreverdige. Dette gjelder alle aldersgrupper; vis respekt for andre mennesker uansett alder eller utseende. Ikke forhåndsdømme noen du ikke kjenner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dagens nettavis for BA kan vi lese om “lovbruddet” på Langhaugen i Bergen: http://www.ba.no/nyheter/article4719515.ece

I mesteparten av Bergen kommune er det båndtvang hele året. Det finnes ingen spesielt kjente fritidsområder hvor man kan slippe hunden sin løs å la den springe og leke slik de er ment for. På Langhaugen er det noen som trosser grensene litt og har funnet seg et område hvor de har valgt å møtes hver søndag for å slippe hundene løse å la de leke med hverandre.

Mange har vist sin misnøye med ordningen men ingen har enda politianmeldt forholdet. Jeg ser på saken med både glede og fortvilelse. Først og fremst mener jeg at det er sannhet i at det i dette området er båndtvang. Og dersom dette er tilfelle så må man dessverre forholde seg til det da det kan ferdes mennesker som er livredd for hunder og andre som rett og slett ikke liker dem. På en annen side er det ingenting som er bedre for våre firbente enn å løpe fritt og leke med andre hunder. Dette er særdeles viktig også i form av sosialisering hvor en firbent lærer hvordan den skal te seg rundt andre hunder i henhold til hilsing og generelt kroppsspråk – i tillegg får de mye mer utav en halv time i fritt sprang enn de får av kilometervis med gåtur. Sosialiseringen vil også føre til at enkelte hunder som har anlegg for aggressivitet blir mye roligere. Men som sagt – båndtvang er båndtvang.

Det som egentlig er saken her, er at kommunen ikke tilbyr noe form for aktivitetssteder for hunder og hundeeiere. Det burde, i en så stor by, være mulig å ha et ganske stort inngjerdet område hvor man kunne slippe hunden(e) sine i lag med andre som ønsker det samme. Det finnes noen få steder hvor det er inngjerding, men disse er som regel små og kronglete. Kommunen burde sett litt på denne saken slik at både hundeeiere og ikke-hundeeiere får sine interesser ivaretatt.

Jeg kan godt forstå at det ikke er så kjekt å møte på en stor ukjent Alaskian Malamut når man er å jogger i skogen. Men det som er viktig å merke seg er at de som slipper hundene sine i slike områder som regel har god oversikt på mentaliteten til sin egen hund og mest sannsynlig aldri ville ha sluppet den løs dersom den noengang hadde vist aggressivitet i noen sammenheng tidligere. Men det skal også sies at det finnes hundeeiere som aldri har sosialisert hundene sine og som ganske sikkert kan bli irritert dersom det kommer flere hunder å hilser på hunden de har med seg. Det er dessverre et faktum at hunder som har blitt lite sosialisert som små viser redsel i form av aggresivitet når andre “glade” hunder kommer for å hilse – dette er 99% eiern sin egen feil og jeg har ingen sympati for de. Men de har rett når det gjelder en ting, og det er at dersom det er båndtvang i et område så er det båndtvang og dette burde respekteres av alle. Jeg vil også understreke at det er mange hundeeiere som absolutt ikke har noe greie på hundehold (men mener det selv) som aldri har lest eller lært noe om trening – disse burde ikke slippe hundene sine løs selv om de tror de har full kontroll og vet alt om hunden sin. Det er som en kommentator i artikkelen sier: “Det er ikke hundene jeg er redd – det er eierne.. en stor del av eierne kan ingenting om hunder”.

Så til de som holder til på Langhaugen: Jeg kunne godt tenkt meg å deltatt på søndager med mine to, men i respekt av andre som føler ubehag rundt hunder og siden det er båndtvang i området så velger jeg å avstå. Såpass mye respekt burde dere hatt for reglene også, men jeg både forstår og føler akkurat samme frustrasjon som dere, og dette er en sak som det absolutt burde blitt gjort noe med.

Det er pr idag ingen god løsning for hundeeiere i Bergen, man må sette seg i bil og kjøre til utkanten av kommunen for å finne egnet sted å slippe løs hunden. Dette skulle ikke vært nødvendig. Antall hundeeiere stiger for hvert år som går og det burde blitt en prioriteringssak innen fritid for kommunen. Jeg bare håper noen i styret etterhvert kan ta til fornuft og kopiere det som mange andre steder er en suksess – nemlig hundepark!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende